Foto: © Photoking | Dreamstime
Har du opplevd å ikke nå målet ditt, selv om målet både var S.M.A.R.T. og viktig for deg? Da mener jeg ikke at du ble stoppet av ytre faktorer eller avhengigheter, men at du selv kom i veien. At du gjorde et eller annet som – til tross for at målet var viktig for deg, til tross for at du hadde kompetansen, til tross for at du var motivert – allikevel ødela for deg selv?
Dette er et gjesteinnlegg skrevet av Asle Gundersby som er coach og står bak bloggen «Før det er helg«
Jeg hadde en slik opplevelse tidligere i høst. Jeg hadde nærmest walkover inn i et meget luksuriøst og prestisjefylt prosjekt. Jeg trengte pengene, jeg trengte referansen, dette var den gylne muligheten. Allikavel ødela jeg for meg selv. Etterpå var jeg så sint at jeg gråt. Hva i all verden var det som skjedde?
En klassisk problemstilling relatert personlig endringsledelse er slanking. Alle klarer å gå ned 5 eller 10 kilo. Utfordringen kommer etterpå. De fleste som har satt seg et vektreduksjonsmål har opplevd å nå det, for så, et år senere, å være tilbake der de startet, eller kanskje enda litt tyngre. Hva er det som skjer?
Målsetting er viktig. S.M.A.R.T er en metodikk for å øke sannsynligheten for at målet nås. Det spesifikke gjør det tydelig, det målbare sikrer progresjon og feedbackparametre som du kan sekunderes på. Ambisiøst og realistisk strekker og jorder målet i forhold til motivasjon. Vi kan slenge på en haug med parametere til; positivt, personlig, økologisk, motiverende, viktig for deg. Særlig det siste er viktig. Viktig for deg. Deg. DU. Og her ligger både utfordringen og hemmeligheten. For hvem er DU som setter målet?
Les også: Hvordan sette gode mål skapt for å oppnås
For noen uker siden satt jeg meg ned og gjorde en analyse av hvilke delpersonligheter jeg har. Jeg fant analytikeren, demokraten, den avskyelige og pleaseren, sammen med en hop andre – totalt 22 stykker. Hadde jeg holdt på lenger ville det sikkert dukket opp enda et par til. Dette er delpersonligheter som er dimensjoner ved min personlighet. Se på det som en 22-dimensjonal vektor som i sum blir til meg. Så kan vi stille spørsmålet igjen.
Hvem er JEG som setter dette målet? Hvilke delpersonligheter bestemmer at jeg ønsker å nå målet? For hvilke delpersonligheter er dette målet viktig?
I coachingutdanningen hos Erickson lærer vi at våre kjerneverdier er det som påvirker vår identitet mest. Disse indre verdiene opptrer hierarkisk og dynamisk med det som er viktigst for oss til en hver tid øverst i hierarkiet. Men hvorfor er hierarkiet dynamisk? Hvorfor endrer det seg etter som vi i løpet av dagen, ja noen ganger i løpet av sekunder, går fra den ene til den andre situasjonen?
Det er fordi vi til enhver tid preges av vår dominerende delpersonlighet. Hver delpersonlighet har et fast verdihierarki. Situasjonen vi er i lokker fram delpersonligheten med den tilsynelatende mest passende mestringsstrategien.
Når jeg er sliten og trøtt etter en lang uke med krevende oppgaver, tjas og mas, så er ikke vektmålet så viktig. Da blir det viktigere å vise litt omsorg for meg selv, kanskje i form at et ekstra stykke pizza, en sjokoladebit til, eller et glass vin… Hvor mye trenger vi for å trøste oss? Her kommer vår mentale tilstand inn i bildet. Den avgjør hvilke personligheter vi trekker på og hvor lenge de får lov til å spille ut sin rolle på scenen. Hvis trøsteren – med pizza, sjokolade og vin som mestringsstrategi – for lov til å holde på, vil det sannsynligvis gå på bekostning av noen andre mål, blant annet ønsket om å holde vekta vi har kjempet så hardt for å nå.
Et mål kan være så S.M.A.R.T det bare vil, men dersom målet henger sammen med den vi er som person, så må vi underveis bli bevisst hvilke av våre delpersonligheter som kan komme til å sabotere, og lytte til dem. Først når våre indre sabotører er ivaretatt, kan vi få til vedvarende endring. Ignorerer vi våre sabotører, blir det trøbbel. Da kan du, som jeg gjorde, gå glipp av en gyllen mulighet.
Les mer om endring, ledelse og selvledelse på min blogg ”Før det er helg…”