Det er midt på natten og jeg befinner meg et sted mellom Oslo og Bergen. Jeg vet ikke hvor og jeg vet ikke hva klokken er, men jeg bryr meg heller ikke, for akkurat nå føles det som om alt går på skinner. Jeg griper tak i en blyant i mørket og slipper den ivrige hånden løs på papiret. Hånden prøver å holde tritt med tankene. Blyet knekker.
I mørket, midt blandt sovende medpassasjerer merker jeg en energisk stråle skyte gjennom hele kroppen. Det begynner å krible i magen og jeg begynner å klø i fingrene etter å komme i gang. Smilet må temmes for ikke å bryte ut i gledeslatter som kan vekke de rundt meg. Denne enorme energien som sprudler gjennom hele kroppen gjør det umulig for meg å sitte i ro, men jeg gjør det likevel, mens jeg skriver målbrevet mitt i mørket på nattoget på vei til Bergen.
Les også: Bli best med mental trening (Bokanbefaling)
Et halvt år senere sitter jeg her med målbrevet mitt foran meg og mimrer tilbake til da det ble skrevet. Det slår meg at målbrevet i sin formulering nesten kan minne litt om et kjærlighetsbrev. Det ikke utenkelig at jeg, på denne togturen, var en smule forelsket i de målene jeg satte meg. Jeg var nymotivert, og akkurat som med nyforelskelse var jeg overbevist over enhver tvil om at disse følelsene ville vare, selvom all fornuft og erfaring skulle tilsi noe annet.
Å være nymotivert er en helt fantastisk tilstand å være i. Bare tanken på målet er nok til å sette i gang store indre drivkrefter som får det til å krible i hele kroppen etter å ta handling, gjøre alt for å komme nærmere målet. For meg, er det i denne tilstanden jeg er mest produktiv, det er i denne tilstanden jeg står opp klokken 5 om morgenen og knapt kan vente til treningssenteret åpner, det er i denne tilstanden hvor jeg faller så dypt inn i flytsonen at jeg glemmer å spise og legge meg, men det er også i denne tilstanden at jeg blir revet med. For i det øyeblikket jeg merker på meg selv at alt går på skinner, at jeg beveger meg mot målene mine i full fart og jeg ser resultatene komme, ja da blir jeg enda litt mer motivert, enda litt mer engasjert og får enda flere spennende idéer. Plutselig står det enda flere mål og delmål i målbrevet mitt.
Så selvom jeg fortsetter for fullt og kjører på med fullt fokus på målene mine, så blir det etterhvert mindre fokus å dele ut til hvert mål. Nymotivasjonen går over i en ny fase og plutselig sporer det av. Alle idéene, planene, visjonene og målene som en gang var så nye og spennende falmer idet motiverte handlinger glir over i demotiverende gjøremål. Det skal ikke mye til, det har jeg skjønt nå. Med stort fokus på mange mål, og lite fokus på hvert av målene, så har jeg praktisk talt laget meg en dominorekke som bare venter på å bli veltet.
«Motivation is what gets you started. Habit is what keeps you going.» – Jim Ryun
Når jeg ser tilbake på det hele nå, så ser jeg helt tydelig at dette ikke er et engangstilfelle. Dette er ikke det første tilfelle hvor jeg har vært nymotivert, og blir nok neppe den siste heller. Men nå vet jeg i det minste, nå ser jeg det klart, at motivasjon, akkurat som med forelskelse kan gjøre blind.
Dette innlegget er for meg en påminnelse. En påminnelse til meg selv om å holde fokus på noen få mål. En påminnelse om at nymotivasjon bare er første fase på veien mot et mål og ikke minst en påminnelse om å bruke den ekstra energien, iveren og engasjementet til de målene jeg allerede har. Skulle jeg komme over et bedre mål for meg selv, javel, da får jeg ofre et annet mål for dette.
Les også: Hvordan sette gode mål som er skapt for å oppnås
Godt skrevet! Kjenner meg igjen i det du beskriver. Ingenting slår følelsen av å være nymotivert, men når det først skal tilføres handlekraft, blir det fort en annen sak.
En ting er å være motivert i det man skriver ned målene sine, men en annen ting er å holde på motivasjonen når man jobber mot målene.
Takk Håkon! Ja, det er kanskje her nøkkelen også ligger, å være bevisst på at motivasjonen ikke kommer til å holde seg og legge til rette for å lykkes selv med lav motivasjon. Bruke den motiverte perioden til å innarbeide vaner som til slutt går på automatikk.
Kjenner meg delvis igjen i beskrivelsen din. Selv setter jeg meg mål for hvert kalenderår. Disse jobber jeg med og skriver ned på slutten av det foregående året. Dette er en morsom oppgave og jeg er som regel topp motivert når jeg holder på med dette.
Når jeg jobber med å nå målene mine i løpet av året, er motivasjonen svært varierende. Av og til får jeg lyst til å sette meg noen nye mål i løpet av året, men dette tillater jeg ikke meg selv å gjøre (med mindre jeg har nådd alle årsmålene mine). Det er de målene jeg setter før hvert nyttår som teller, og jeg vil ikke være en som ikke fullfører. Å sette mål er viktig og motiverende, men det er tross alt det å faktisk nå målene som er det aller viktigste.
Ja, jeg har skjønt ut fra innleggene dine at du er veldig flink til å ha et relativt langsiktigit perspektiv, fokusere på noen få mål og ikke minst å ha kontinuitet i handlingene dine, dette hjelper nok ganske mye på veien mot målene vil jeg tro 🙂 Og når det etterhvert blir en vane, som det jo blir i det lange løp, så krever det også mindre, nesten slik at det blir vanskeligere å la være å lykkes enn å lykkes. Liker forøvrig godt å følge innleggene dine på vei mot målet 😉