Noen tanker på andre siden av tyveårene


I dag tar jeg et forsiktig steg over linjen til andre siden av tyveårene og begynner min tjuefemte runde rundt solen. Men før korken sprettes i taket i kveld, så ønsker jeg å dele noen tanker om fortid og fremtid og ikke minst om takknemlighet. La meg ta det siste først:

Okei, jeg har ikke vunnet noen oscar og det å fylle 25 år er kanskje ikke en veldig stor prestasjon i seg selv, men jeg vil likevel holde en liten takketale ene og alene fordi jeg mener det er viktig å stoppe opp iblant å tenke over alt det gode jeg faktisk har i mitt liv og ikke minst alle de fantastiske menneskene jeg omringer meg med. Og selvom jeg prøver å vise det så ofte jeg kan, så føler jeg at jeg ikke kan få sagt det nok. Så kjære familie, venner og alle andre som støtter og inspirerer meg, TUSEN TAKK! Dere er en STOR del av livet mitt og vit at jeg setter pris på det og at jeg aldri vil ta det for gitt! Og tusen takk for alle de opplevelsene jeg har delt med deg og minnene vi har skapt, både gode og dårlige, alle har vært med å gjøre meg til den jeg er.

«Do not spoil what you have by desiring what you have not; remember that what you now have was once among the things you only hoped for.» – Epicurus

Med den korte klisjefylte på grensen til klissete takketalen unnagjort, føler jeg det er på sin plass å dele noen andre tanker, noen tanker om fortid, nåtid og fremtid. Det slo meg nemlig for ikke så lenge siden hvor lite menneskene rundt meg egentlig faktisk kjenner meg. Selv mine aller aller nærmeste som vet «alt» om meg, kjenner bare en liten brøkdel av meg. Tankene, følelsene, handlingene og reaksjonene som slipper ut av meg er den de kjenner, ikke hele meg. Jeg er tenkende 24 timer i døgnet, ikke bare den tiden jeg snakker med andre.

Dette er et område som virkelig har begynt å fascinerer meg, om hvor mye vi faktisk tenker og hvor lite vi faktisk deler av dette. Så spørsmålet mitt er vel egentlig, hvor mye må du vite om meg for å virkelig kjenne meg? Må du vite om de tankene jeg aldri deler? Om de periodene hvor jeg var så usikker på meg selv at jeg låste meg inn i en ensom felle og avviste selv mine nærmeste venner? Må du vite om mine store drømmer og mål om hva som virkelig driver meg? Må du vite hva jeg tenker på når jeg venter på bussen? Må du vite om mine dypeste verdier og meninger? Eller er det nok at du hører på kun det jeg har så si? Så hva om jeg snakker om store mål og drømmer som jeg aldri tar handing på? Er jeg da det jeg snakker eller det jeg handler?

Det er det siste her jeg har begynt å innse. Det jeg forteller deg og de tankene jeg deler med deg er riktignok meg, men jeg er også så mye mer enn det! Det er handlingene jeg tar som virkelig viser hvem jeg er. Det tar så lite tid og energi å snakke om et mål eller en drøm, og visstnok er det kjekt å drømme seg bort, men det er de handlingene jeg faktisk tar mot disse drømmene som betyr noe og som viser hvem jeg faktisk er. Så stikkordet blir vel, mindre snakk, mer handling på meg fremover!

Det jeg tror jeg egentlig prøver å formidle her er at jeg har forandret meg noe helt vannvittig i løpet av de siste årene, men at jeg ikke tror selv mine nærmeste som kjenner meg best helt skjønner omfanget av det. Jeg har vært så flink å skjule min usikkerhet på meg selv og min usikkerhet på hva andre synes om meg at det neppe er så mange som vil merke det helt store forskjellen. Men for meg er den forskjellen en helt vannvittig stor vending i livet, en endring som kanskje ikke vil vise seg før om mange år. Men tankene ja, de er ihvertfall sådd, så får vi ser hva som vokser ut av det. Jeg vet nå innerst inne hva jeg vil og hva jeg må gjøre for å få det til, og det beste av alt jeg bryr meg ikke lenger om hva andre synes om det eller om meg i det hele tatt. De som liker det, de vil følge meg videre og støtte meg. Og de som ikke liker meg eller det jeg gjør eller kommer til å gjøre, liker det rett og slett ikke, og det er helt greit.

Så da er det vel bare å heve glasset for alle de av dere som på et eller annet vis har vært en del av mitt liv hittil og alle de av dere som jeg på et eller annet vis møter på veien videre. Jeg gleder meg til resten av mitt liv! Og ja, tusen takk for alle bursdagshilsninger hittil.

«You are today where your thoughts have brought you; you will become tomorrow where your thoughts take you» – James Allen


Blogglistenhits Blopp.no