Lar du deg stoppe av frykt?

Når var sist du følte på følelsen av frykt for noe du egentlig hadde lyst til å gjøre? Lot du deg stoppe, eller hoppet du i det til tross for frykten? Var et så farlig som du egentlig ville ha det til?

«If everyone feels fear when approaching something totally new in life, yet so many are out there «doing it» despite the fear, then we must conclude that Fear is not the problem – Susan Jeffers, Feel the fear and do it anyway p. 35

 

Det sies at frykt er menneskets overlevelsesmekanisme, men hvor farlig er det egentlig å snakke med fremmede? Hvor farlig er det egentlig hva andre synes om deg? Hvor farlig er det egentlig om du mislykkes i et prosjekt? Hvor farlig er det egentlig om du sier noe feil i presentasjonen din? Hvor farlig er egentlig det jobbintervjuet? Hva er sannsynligheten for å overleve i disse tilfellene?

Les også: Den nødvendige frykten (Forskning.no)

Vi mennesker har en tendes til å skape et bilde av en overdreven fare, enten i form av å overdrive konsekvensene av utfallet eller å overdrive hvor sannsynlig at den negative konsekvensen vil inntreffe. En fantasert overdreven fare som gir grobunn til unskyldninger, unskyldninger for å slippe å møte faren, en unskyldning til å forbli i den litt for komfortable komfortsonen.

Men noen ganger trosser du frykten, kanskje har du ikke noe valg, kanskje ble du skubbet ut av komfortsonen og inn i den store faresonen. Kanskje måtte du holde presentasjon foran hele klassen, dra på jobbintervju for første gang eller plutselig klare deg på egenhånd. Sett på det sånn i etterkant, skjedde det noe så fryktelig som du hadde fryktet?

 

«Pushing through fear is less frightening than living with the underlying fear that comes from a feeling of helplessness.» – Susan Jeffers, Feel the fear and do it anyway p. 28

 

Det som viser seg er at ved å trosse frykten, vil du ikke bare utvide horisonten din, skape nye opplevelser, men du vil også redusere frykten. Du utvider komfortsonen din og blir komfortabel med det du en gang fryktet. Et godt eksempel fra mitt eget liv var da jeg var med min bror på en lengre klatre/klyvetur i fjellet. Halveis oppe kjente jeg det som kanskje kan kategoriseres som et mildt angstanfall. Plutselig klarte jeg ikke annet enn å klamre meg fast med all den kraft jeg hadde. Instinktet tok helt over og jeg frøs til. I hodet spilte det en film om og om igjen, med meg i hovedrollen fallende nedover fjellsiden. Jeg klarte ikke gå verken opp, ned, høyre eller venstre. Jeg stod rett og slett bom fast. Etter noen motiverende ord fra min bror fortsatte jeg oppover, riktignok saktere og sikrere, men jeg fortsatte altså til tross for frykten. Bare en kort stund etter hadde jeg plutselig blitt helt komfortabel igjen, selvom forholdene var nøyaktig de samme. Den mestringsfølelsen og den opplevelsen jeg hadde på den turen er helt ubeskrivelig og noe jeg ikke ville vært foruten.

De små fryktene vi opplever i hverdagen og som vi kanskje lar oss stoppe av blir gjerne som bagateller å regne når du ser videoen over. Hvis Espen Fadnes klarer å trosse frykten og hoppe utfor et fjell med kun et tøystykke pakket i sekken, hvorfor klarer ikke du å trosse din frykt for å snakke foran en forsamling av andre mennesker? (Bytt ut din hverdagsfrykt her) Hvem føler mest frykt? Hvem er i mest fare? Du eller Espen?

Frykt, i mine øyne, kan brukes som et verktøy hvis du er bevisst på hva frykt egentlig er. Det er en mekanisme i deg som er skapt for å sette kroppen i alarmberedskap når du nærmer deg farer eller ukjent terreng og situasjoner, den gjør deg skjerpet til å takle situasjonen. Hvis du likevel har vanskeligheter med å trosse frykten, så begynne å assosiere frykten med mestringsfølelsen og det potensielt positive utfallet, fremfor det negative. Du vokser, du opplever, du lever på å trosse frykt!

Når var sist du lot deg stoppe av frykt og hva var det egentlig med denne frykten som stoppet deg? Hvis du ikke følte noen frykt, hva ville du da ha gjort? Hvis du ser tilbake på de gangene du trosset frykten, hvor ofte var egentlig frykten rasjonell?

 

«I have lived a long life and had many troubles, most of which never happened.»
– Mark Twain

 


Anbefalt bok om temaet:


Blogglistenhits Blopp.no