Hundrevis av blikk som aldri møtes

På en benk ved Nationalteatheret en tidlig onsdag morgen. Rundt meg, en stim av mennesker som vrimler rundt de rullende blikkboksene hvor de iver etter å pakke seg sammen som sild i tønner, før bussene ruller videre på samlebånd. Flere mennesker strømmer til og stiller seg i kø for å komme inn i bussene som står i kø.

Se også: Slå av, se opp og vær tilstede i ditt eget liv (video)

Det føles litt underlig å sitte her. Det er litt som om jeg har tatt et steg ut av den verdenen jeg vanligvis er en del av. Jeg sitter på en benk på sidelinjen og observerer. Mennesker med for liten tid som utøver en slags hybrid av løping og jogging, jeg velger å kalle det løgging, i håp om å bli den siste heldige silden i tønnen før bussen hermitiseres. Jeg ser mennesker med alt for mye tid som desperat prøver å bruke den opp ved å besøke vg.no for andre gang på to minutter, i håp om at det har skjedd noe nytt siden sist. I beste fall får de en liten artikkel om en ny og farligere flåttkongesnegle eller en Paradise Idol moteblogger som gir sine beste tips for å bli en slank Z-kjendis, mer skal ikke til for å bruke opp tiden. Blikkene er klistret fast til de små lysende skjermene, mens fingrene danser over skjermen i en elegant versjon av moonwalk. Jeg kan ikke la være å undre på om de har mer øyekontakt med skjermen enn med mennesker.

Jeg sier ikke det at alle har blikkene sine limt fast i en skjerm, du har også de som stirrer tomt ut i luften for å studere tomrommet i luften og ikke minst de som slenger blikket hardt ned i asfalten for å unngå kollisjon med andre blikk. Det føles litt som om jeg er den eneste som har tatt på med det undrende, nysgjerrige og oppsøkende blikket i dag, her jeg sitter på sidelinjen. Jeg ser mennesker som lever i sine egne små verdener omringet av mennesker som lever i sine egne små verdener.

 

«There are no strangers here; Only friends you haven’t yet met.»
– William Butler Yeats

 

Tenk om alle så det jeg ser nå. Akkurat nå, akkurat her i dette øyeblikket er hundrevis av mennesker med hundrevis av spennende livshistorier samlet, men bare i noen sekunder før øyeblikket flyter over i historien de bærer med seg. Gjennom kropsspråket, ansiktsutrykkene og gjennom øynene har de bært med seg sin historie til denne plassen til dette øyeblikket. Noen har kanskje brukt flere tiår og reist over mange kontinenter på å komme akkurat hit akkurat nå, andre bor kanskje like i nærheten og har bært med seg historien sin hit hver dag før de tok steget inn i dette øyeblikket. Noen drasser på tung bagasje,mens andre kanskje har tomme kofferter med god plass.

Men ingen er her for å høre på historiefortelling. Alle er her for å rekke fremtiden, eller å bruke opp nåtiden i sin egen lille verden. Men kanskje, bare kanskje møtes to historier her likevel, kanskje blir dette stedet og øyeblikket hvor to blikk plutselig kolliderte med et brak. Ulykke? Eller lykke? Kanskje byttes to smil og kanskje, ja kanskje tar to mennesker med seg den samme historien med seg videre fra dette stedet, fra dette øyeblikket. Alle har vel vært fremmed for hverandre opp til et visst øyeblikk, kan dette være øyeblikket?

Jeg reiser meg og tar steget inn igjen fra sidelinjen og løgger bort for å ta min plass som en liten gladlaks i den rullende sildetønnen…


Blogglistenhits Blopp.no